I årenes løp har vi jevnt og trutt fått med oss at det har vært uroligheter i Palestina og det er nok flere med meg, som har tenkt at nå er det på an igjen, uten å ha reflektert særlig mer over hva det egentlig har gått i. Selv om vi var mange som gikk med Palestina-skjerf i ungdommen og sympatiserte med palestinerne i deres kamp, så var det gjerne ikke alle som var like politisk bevisst og hadde satt seg inn i hva konflikten i detalj egentlig gikk ut på. Voldsutøvelsen, fra begge sider, var også noe jeg hadde vanskelig å forholde meg til.
På egne vegne kjente jeg meg skamfull jo mer jeg leste. Hvorfor var jeg ikke klar over hvor ille sivilbefolkningen i Palestina egentlig har det? Det slo meg er at det er SÅ innlysende at her forekommer det en rekke brudd på menneskerettighetene. Sivilbefolkning i Palestina lider – og de har gjort det i årtier, men hvorfor skjer det ikke noe? Hvorfor er ikke dette mer oppe i media. Hvorfor snakker ikke alle om det? Hva er det egentlig som foregår her?
Alles øyne er rettet mot krigen i Ukraina – takk og lov for at vi bryr oss! Men hvor er verdenssamfunnet når det gjelder Palestina?
I 2009 inngikk Fagforbundet og Norsk Folkehjelp et samarbeid til støtte for palestinere i Midtøsten. Via samarbeidet jobbes det blant annet for at Norge skal anerkjenne Palestina som egen stat, at Oljefondet ikke skal tjene på israelsk okkupasjon, støtte til lokale prosjekter i Palestina, og ikke minst er formidling av kunnskap en viktig del av arbeidet. Som et ledd i formidling av kunnskap, så reiser Palestina-ambassadørene til Palestina og skriver blogg fra reisen. I tillegg holder de presentasjoner til fagforeninger, som ønsker å vite mer om situasjonen i Palestina.
I slutten av august skal en ny delegasjon ambassadører reise til Palestina – og jeg er en av dem.
Den grønne kofferten ligger åpen på soveromsgulvet. Jeg har så smått begynt å tenke på hva jeg skal legge oppi den, men det er ikke det som opptar meg. Etter hvert som turen har begynt å nærme seg, kjenner jeg at palestinernes skjebne tynger meg. Jeg ser på veggene i soverommet mitt. Tenk om det var jeg som en dag kom hjem, og så at noen andre bare hadde flyttet inn i huset mitt? Jeg var forvist fra mitt eget hjem. Eller at det gjerne var jevnet med jorden? Kanskje...jeg kunne funnet noen av eiendelene mine i ruinene? Hvordan ville jeg ha følt meg da?
Jeg ser på bildet av barna mine, der de fri og glade balanserer på en tømmerstokk. Hvordan er det for vordende foreldre i Palestina? Kan de glede seg til barnet som skal komme, eller er de fortvilet? Hva med den lille poden som skal ha sin første skoledag – er skoleveien trygg? Vil han leve så lenge at han blir en voksen mann? Det viktigste i livet mitt, er at barna mine er trygge og har det bra. Palestinske foreldre må jo ha det på samme måte, men barna deres er jo ikke trygg. Hvordan er det å leve med det?
Det frie barnet i meg stirrer trassig på kofferten. Jeg skal reise til Palestina og være sannhetsvitne til et folk som er utsatt for ufattelige tap, lidelser og urettferdighet. Alt grunnet i en konflikt jeg ser på som fullstendig meningsløs. I mitt indre hører jeg min mors myndige stemme fra barndommen, når min bror og jeg kranglet – NÅ ordner dere opp i dette tullet! Nå er det nok!
Hun gjenopprettet ro og orden. Hun meklet mellom oss. Hun fikk fred. Hun fikk oss alltid til å komme frem til løsninger vi begge kunne leve med. Hadde min mor fremdeles levd, så hadde jeg tatt henne med meg til Palestina. Med sin enkle tilnærming til konflikter, så tror jeg hun kunne skapt fred i Midtøsten.
Kommentarer
Legg inn en kommentar