Sterke inntrykk fra Øst-Jerusalem

 

En solskinnsdag

Tenk deg at du bor i et land der det er trygt, varmt og godt. Den lille bensinstasjonen du eier, ligger rett nede i gaten. På vei til jobb går du forbi hager, som bugner av blomster.  Du skuer utover et nabolag, som er rent og pent. Barnelatter høres i det fjerne. Du ser datteren din løpe vennene sine i møte lenger nede i gaten. Fetteren din, som bor med hele storfamilien sin noen hus bortenfor deg, byr deg på en kopp te. Dere sitter og nyter morgenbrisen på trappen, vel vitende om at det kommer til å bli en varm dag.

 

En idyll som kunne ha vært en realitet (Foto: Marianne Hirzel)

Den grelle virkeligheten

Slik kunne det ha vært i Palestina, men slik er det ikke. Bensinstasjonen eksisterer og ligger i Øst-Jerusalem ved Jericho road, som nå kalles kun 8150 street. Mellom huset til eieren og bort til den lille stasjonen, har det kommet opp en 8 meter høy folkerettsstridig betongmur. For å komme til jobb må han nå kjøre i 2 timer. I tillegg må han gjennom et checkpoint, en israelsk kontrollpost, hvor palestinere ofte blir utsatt for trakassering av soldater.

Muren som splitter (Foto: Marianne Hirzel)

Samhold er en av kjerneverdiene i Fagforbundet. Samhold gjør oss sterke og setter oss i stand til å stå opp mot urett. Den 700 kilometer lange muren Israel har satt opp har ikke kun til hensikt å gi israelere beskyttelse og sikre seg palestinske vannkilder. I praksis bryter også muren ned det palestinske samholdet. Den splitter familier, venner og lokalsamfunn. På samme måte har de bygget veier. Veier som avskjærer palestinere fra hverandre. Veier som deler eiendommer.  Veier som palestinere ikke har lov til å kjøre på. Veier som hindrer fritt leie til sykehus, arbeidsplasser, markedsplasser og skoler.

På denne måten splitter Israel opp det palestinske samfunnet bit for bit. I tillegg tillater israelske myndigheter at ekstremistiske bosettere kaster palestinerne ut av hjemmene sine, enten rent fysisk eller gjennom et partisk rettssystem. Om det er en uttalt oppgave bosetterne har, skal jeg ikke si noe om - men realiteten er at de terroriserer palestinerne, uten at verken politi eller soldater griper inn. Sheikh Jarrah-nabolaget i Øst-Jerusalem er ett av nabolagene som har fått mest internasjonal oppmerksomhet og har blitt tatt opp av FN en rekke ganger. Boligene ble gitt til palestinske flyktninger på 50-tallet, og her har de bodd i generasjoner. Nå blir den ene familien, etter den andre, kastet ut.

Sammen med Fagforbundets partnerorganisasjon Grassroots Al-Quds, møtte vi en av dem som nekter å gi opp hjemmet sitt, enken Fatima Salam (Salamieh) på 74 år. 

Systematisk terroriserer bosettere Fatima og familien hennes (Foto: Ingunn Eriksen)

Hun har levd hele livet sitt i det knøttlille huset. Sammen med henne bor to av sønnene hennes og deres familier. Hagen klarte hun ikke å redde. Parlamentarikeren Itamar Ben Gvir fra Religious Zionism Alliance har okkupert hagen, og satt opp et telt. Han hadde fått det lovlig registrert hos israelske myndigheter som «kontor». Vi fikk høre om hvordan denne bosetteren får med seg Hilltop Youth, som er en ekstrem nasjonalistisk-religiøs gruppe, for å terrorisere denne familien systematisk. Dette har resultert i at sønnen til Fatima, Ibrahim, har måtte slutte å jobbe, for å være hjemme og beskytte familien. Barna tør ikke lenger å gå ut alene og foreldrene må følge de over alt. Målet ved å terrorisere familier på denne måten er for å få de til å flytte.      

 

En ubehagelig situasjon oppstod da bosetteren kom i det vi skulle dra videre (Foto: Ingunn Eriksen)

Omskriving av historien

Et folks historie er noe som binder oss sammen. Historien gir oss røtter, identitet og tilhørighet. Vår felles historie gir oss samhold. Også når det kommer til palestinernes historie har israelske myndigheter gjort en stor innsats for å slette deres identitet. Ett konkret eksempel vi så var at palestinske stedsnavn har blitt byttet ut med israelske, og Google maps følger etter.  Noen gater er helt uten stedsangivelse. Det er i og for seg ikke særlig alvorlig, tenker du kanskje? Jo, det er det. Anneksjonen av Øst-Jerusalem er folkerettsstridig. Å bytte stedsnavn og gatenavn er et forsøk på å gjør anneksjonen mer legitim. De færreste palestinere forstår, eller kan lese hebraisk. Gatenavn og stedsnavnene blir ikke bare borte visuelt, men gjennom generasjoner vil de bli visket ut fra folks hukommelse. Systematisk prøver Israel å fortrenge alt som har med Palestina å gjøre. Israel lager sin egen versjon av virkeligheten, som de bruker til å rettferdiggjøre deres grusomme handlinger.

Grassroots Al-Quds gjør en fantastisk jobb med å kartlegge de palestinske nabolagene, og utgir en egen kartbok og guide med de rette stedsnavnene og gatenavnene. Og forresten, det arabiske navnet på Jerusalem, er Al-Quds.

 

Jordbruk som levebrød og kampmiddel for å bevare eget land

Fagforbundet støtter Union of Agricultural Work Committees (UAWC), en ikke-statlig landbruksorganisasjon, som jobber for at jordbrukere, beduiner og fiskere skal være i stand til å klare seg selv. UAWC har i mange år blitt utsatt for Israels svertekampanje mot det palestinske sivilsamfunnet. I begynnelsen av august ble kontoret deres i Ramallah, i tillegg til kontorene til 6 andre menneskerettighetsorganisasjoner, raidet og stengt ned. Israel anklager organisasjonene for å være kontrollert av Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og har derav stemplet de som terrorister. Dette er det ikke bevis for og avvises av det internasjonale samfunn.

Det som derimot er veldig godt dokumentert, er hvor avgjørende det er at UAWC og de andre organisasjonene er der, for å ruste befolkningen bedre til å bruke rettssystemet i kampen mot menneskerettighetsbrudd og frarøvelse av jord, vann, kjøretøy, landbruksmaskiner og utstyr.  

Vi besøkte bønder og beduiner på Vestbredden. Ved siden av juridisk hjelp, så setter UAWC også gang prosjekter for å utvikle jordbruket under ekstremt vanskelige forhold under okkupasjon og klimaforandringer. Ett eksempel er beduinene, som UAWC hadde hjulpet med solcellepanel, slik at de kunne få strøm. Disse solcellepanelene var imidlertid blitt konfiskert av israelske styresmakter. Nå har de fått nye, men det er hele tiden en usikkerhet om ikke også disse vil bli beslaglagt.

Vannforsyningen er ett annet eksempel. Dette er som følge av at israelske styresmakter kontrollerer all vannforsyning og palestinere har vannrasjonering. De får ikke lov til å bore etter grunnvann, for å komme seg ut av den vanskelige situasjonen. Det lille vannet som tildeles er et minimum av hva de har behov for, og de verdifulle dråpene samles i vanntanker, ofte finansiert med midler fra EU eller og resten av det internasjonale samfunnet. Hos den ene småbonden vi besøkte hadde den ene vanntanken blitt revet av myndighetene.

Fortvilelsen var stor for bøndene da vanntanken var lagt i ruiner. (Foto: Marianne Hirzel)

Jeg bøyer meg i støvet for både UAWC og de andre organisasjonene for at de, til tross for terrorstempling og nedstenging, tør å fortsette. Det samme gjør jeg for palestinerne som, til tross for at de er utsatt for menneskerettighets- og folkerettsbrudd gang på gang, ikke gir opp. Israels nedstenging og terrorstempling av disse organisasjonene har én hensikt – får ikke palestinerne bistand fra disse organisasjonene, så blir situasjonen deres enda verre - og ved det, håper israelske myndigheter å knekke dem. Dette er bare noen eksempler i en lang, lang rekke. Det er helt grotesk å være vitne til hvordan Israel systematisk driver med etnisk rensning - og hvordan apartheid fungerer i virkeligheten.

Uken i Palestina var fylt med en rekke omvisninger, som gav oss mange sterke inntrykk

(Foto: Ingunn Eriksen)

I blogg innlegget jeg skrev før jeg reiste til Palestina, stilte jeg meg spørsmålet om hvor verdenssamfunnet er, når det gjelder Palestina og de overgrep det palestinske folk blir utsatt for. DET spørsmålet stiller jeg meg i enda større grad nå.