En okkupasjon – to perspektiver

Hva har gjort sterkest inntrykk?

Noen dager etter at jeg kom hjem, fikk jeg spørsmål om hva som hadde gjort sterkest inntrykk etter uken i Palestina. Jeg har tenkt en del på det, for det var mange sterke inntrykk og mye følelser, men hva var det som hadde gjort sterkest inntrykk på meg? 

 

Hvor har du det fra 

Jeg har en venninne, som er kristen. Hun er pro-Israel. Hun støtter jødene og taler deres sak. Hun har selv vært i Israel og fått guidet omvisning av en israeler. Vel vitende om at vi nok hadde ganske forskjellig syn på den ulovlige okkupasjonen av Palestina, ble jeg nysgjerrig på hvorfor hun hadde det standpunktet hun har. Jeg ringte derfor til henne. I løpet av samtalen kom det tydelig frem at vi hadde to forskjellige historier av virkeligheten, men vi var vel enig i at noe sannhetsgehalt var det i begge versjonene – som for eksempel at begge parter var blitt utsatt for terror og følte behov for å beskytte seg. I og med historiene våre var så forskjellige, lurte hun på om jeg bare hadde snakket med palestinere når jeg var i Palestina. Ja, jeg hadde det - selv om planen i utgangspunktet var at vi skulle ha et møte med den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B’Tselem, som har skrevet rapport om Israels apartheid mot palestinerne. Det ble det dessverre ikke noe av, men B’tselem deltar på seminar i Oslo om tematikken, hvor SV, Fagforbundet, Norsk Folkehjelp og LO er arrangør.  

Da jeg ble spurt om å være Palestina-ambassadør måtte jeg sette meg bedre inn i hva denne «konflikten» gikk ut på. Jeg leste på De Forente Nasjoner (FN) sine sider. De skriver der at Israel-Palestina-konflikten først og fremst er en territorial konflikt mellom staten Israel og det palestinske folket, og at det er en kamp om knappe ressurser. Det stemmer nok det, men slik jeg ser det, så omskrives det ofte som et spørsmål om religion. Holocaust og jødeforfølgelsen ligger der som et bakteppe. 

Som ett eksempel kan jeg vise til Israels statsminister Benjamin Netanyahu som i desember 2019 uttalte: 
  
"The claim by the prosecutor of the International Criminal Court that Jews do not have a right to live in the Jewish homeland is pure antisemitism. So is the claim that Jews have no right to defend themselves against those who seek their annihilation.” 

Netanyahu avviser her bruddene Den internasjonale straffedomstolen har påpekt, med at dette er antisemittisme, eller jødefiendtlig om du vil. «Jødenes hjemland» refererer til bibelhistorien og at Gud angivelig skal ha gitt dette landet til jødene, ifølge Det gamle testamentet. Religion blir med andre ord brukt til å hevde eiendomsrett. 

På nettsidene til Utenriksdepartementet i Israel avviser de også brudd på folkeretten og menneskerettighetene, som Den internasjonale straffedomstolen gransker dem for. I deres motsvar til anklagen fra Den internasjonale straffedomstolen blir det allerede i første avsnitt henvist til Holocaust og de grusomheter jødene ble utsatt for. 

I tillegg til FN sin informasjon, så har jeg jo også fått høre vitnesbyrd fra palestinere. Samtalen med venninnen min førte til at jeg har brukt en del tid på å lese artikler, som er pro-Israel.  

I den informasjon jeg har gått gjennom, så ser jeg det som påfallende hvor fort «jødekortet» blir trukket frem, når det er snakk om at Israel gjør urett mot palestinerne. Antisemittisme og henvisning til Holocaust kommer fort i sving når Israel blir utsatt for kritikk. Israels motsvar til straffedomstolen er også ett eksempel på hvor påfallende anklager blankt avises, og hvor de heller latterliggjør og går til angrep på troverdigheten til domstolen. Hvis de klarer å så tvil om integriteten til domstolen er det lettere at folk skal tro den historien de forteller. 

 

Si meg hva du leser  

Si meg hva du leser, og jeg skal si deg hvem du er, var et utrykk jeg ble introdusert for på bibliotekarstudiet. Det har sin rot i at det vi leser former oss. Det former våre holdninger og det former våre verdier. 

De som kun forholder seg til sider som er pro-Israel og som ikke driver med kritisk journalistikk, ja, da skjønner jeg at det kan være vanskelig å se at det er noe å bekymre seg over – og det er svært bekymringsverdig! Hvis vi ikke skal tro på FN og nøytrale observatører, hvem skal vi tro på da? 

I min forrige blogg skrev jeg om hvordan Israel omskriver historien og stedsnavn forsvinner. På Israel sine nettsider kom jeg over et kart Geologisk kartlegging av Israel, som er ganske betegnede. Palestina eksisterer ikke. Det er innlemmet som en del av Israel. Dette kommer også til uttrykk i Israels motsvar til anklagen fra Den Internasjonale strafferettsdomstolen, hvor de gjennomgående bruker «Palestina» i hermetegn. Blir dette gjort tilstrekkelig mange ganger og gjennomgående, så vil det feste seg i folks oppfatning. 

Ytre fiende skaper indre samhold 

Også i Israel er det kritiske røster til hvordan den israelske stat driver med ulovlig okkupasjon, samt bryter folkeretten og menneskerettighetene. For å dempe kritikken er det verdifullt for myndighetene å opprettholde bildet av en ytre fiende. Netanyahus uttalelse over, er nettopp ett eksempel på hvordan det kan gjøres – de blir utsatt for antisemittisme og må forsvare sitt land. Det historiske bakteppet med Holocaust, gjør at mange kjenner på alvoret i uttalelsen. Det har ingenting med antisemittisme å gjøre. Det har med at Israel driver en ulovlig okkupasjon. 

Observatør og ambassadør 

Jeg hadde ikke de beste kunnskapene om konflikten i Palestina for vel ett år siden, da jeg ble utpekt til å være Rogaland sin Palestina-ambassadør. 

I løpet av det året som har gått, har jeg gjort et oppriktig forsøk på å sette meg bedre inn i den historiske utviklingen som har vært, de bakenforliggende årsakene, i tillegg til hvilke konsekvenser det har hatt for sivilbefolkningen. 

Kompleksiteten er utrolig stor og ting har en sammenheng, som det kan være vanskelig å forstå. Jeg har absolutt ikke full oversikt - og vil vel neppe få det noen gang. Det bildet som imidlertid står klart for meg er at her foregår det stor urett mot Palestinas sivilbefolkning. 

Mitt inntrykk er at palestinerne vi møtte kun ønsker å leve i fred og fordragelighet. De ønsker å dyrke sitt land, se barna vokse opp, ha det trygt og godt, og leve i harmoni med sine omgivelser – være seg om de er muslimer, kristne, eller jøder. Jeg er ikke i tvil om at majoriteten av israelere vil det samme.  

 

Palestina – Israels gigantiske «brettspill»?   

Hjemme hos oss har vi alltid vært glad i brettspill. Ett av de vi spilte mye når barna var yngre, var Settlers. Det er et taktisk spill hvor spillerne skal bygge ut sin bebyggelse gjennom å plassere hus, landsbyer og veier, drive handel med ulike ressurser og vinne makt over områdene. Det er lenge siden barna mine vokste fra Settlers og jeg har ikke tenkt på det brettspillet på mange år. 

Etter å ha vært i Palestina har Settlers imidlertid dukket opp fra glemselen. Parallellen til Palestina i brettspillet er grelt, og det er nok det som har gjort sterkest inntrykk. Den ulovlige okkupasjonen av Palestina er Israels gigantiske «brettspill», men her er det ikke snakk om uskyldig lørdagsunderholdning. Her legges ikke alle kortene tilbake i esken når kvelden er omme.  

I brettspillet er det et fiktivt område det kjempes om. I Palestina er det palestinernes ressurser og landområder Israel ønsker å vinne kontroll over. Dette gjøres gjennom et systematisk arbeid fra Israel. En ting er de konkrete og synlige bevisene i form av bosettere, veier og murer. Det er håndgripelig, og det er lett å bevise at det er ulovlig okkupasjon. Det jeg finner mest skremmende er strategien Israel har når det gjelder hvordan de kommuniserer utad sin omskrevne historie om retten til land og ressurser - til bruddene på menneskerettigheter. Som et eksempel er 85 % den folkerettsstridige muren bygget på palestinsk jord, og ikke på 1967-grensen. Sikkerhetssyn var begrunnelsen for bygging av muren, men det ble aldri forklart hvorfor hensynet til sikkerhet gjorde at Israel tok palestinsk jord for å bygge den. 

Jeg kommer til å fortsette å fortelle om det jeg så, det jeg hørte og det jeg opplevde. Palestinernes historie og situasjon utspinner seg hvert minutt, hver dag - og den må fortelles på nytt og på nytt. Som Shawan Jabarin, direktør for den palestinske menneskerettighetsorganisasjonen Al-Haq, sa til oss: Nå må verden våkne!